Sammenlignet med mange andre land i verden arbeider folk i Europa færre timer i løpet av året, både på grunn av kortere arbeidsuker, og på grunn av lovfestet rett til ferie. EU har vedtatt at den maksimale arbeidsuken innad i unionen skal være på 48 timer, noe bare Storbritannia og Malta la ned veto mot. Disse landene har faktisk ingen maksimalarbeidsuke, men de fleste der jobber likevel arbeidsuker som er innenfor normalen i Europa. Frankrike har Europas korteste normalarbeidsuke på bare 35 timer. I India er normalen for fabrikkarbeidere 11 timer om dagen, 6 dager i uka, for en totalarbeidsuke på 66 timer, noe vi må 100 år tilbake i tid for å finne i Europa.

En litt interessant ting å merke seg, er at Hellas, som sliter med Europas høyeste arbeidsledighet og sliter med kraftig økonomisk resesjon, faktisk har Europas lengste snittarbeidsuke for de som faktisk har jobb, på 42,4 timer. Man kan jo tenke seg at arbeidsledigheten kunne reduseres hvis man kuttet i arbeidstiden, slik at arbeidstimene kunne fordeles på flere. Hvis fem gjennomsnittlige greske arbeidere hadde jobbet etter fransk modell, ville de faktisk ha skapt en stilling for en sjettemann. Rent teoretisk kunne faktisk dette halvert arbeidsledigheten i Hellas.

EU har vedtatt en del direktiver som skal sikre arbeideres rettigheter, og for å beskytte arbeidere mot diskriminering på grunnlag av kjønn, religion, seksuell legning eller etnisk bakgrunn. I mange av landene er det fortsatt store forskjeller. En gladnyhet er at arbeidsledigheten blant kvinner, som alltid har vært høyere enn arbeidsledigheten for menn, endelig har kommet ned på samme nivå jevnt over i Europa.

En viktig rettighet, som på sikt sannsynligvis vil gjøre forskjellene mellom de forskjellige landene mye mindre, er retten til å fritt kunne arbeide i hvilket som helst land man vil innenfor Schengen-sonen. Når arbeidere kommer hjem med opplevelsen av å bli behandlet bedre, vil de nok med større sannsynlighet stå på krava og kreve samme rettigheter i hjemlandet.